Sitter å hører musikk av ola stinnerbom og tenker tilbake på villkvinne semnar med trommer og hærlig dans.
http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=cFLbIPmd5qQ#!
Sjekk ut denne,nydelig.
Vært på sykehuset idag igjen,bombe…jaja det ordner seg vel.
Skal fikse meg litt mat og så nyte mer musikk,hagemøblene er malt og klare for å sette inn på balkongen,og i morra kommer det kontainer i gata så da får jeg fjernet litt rask:)
ha en fin kveld:)
Ja idag har jeg vært å handlet inn litt på den lokale thai sjappa,det vanlige måtte jeg ha slik som sweet chilie saus,østersaus og glass nudler,ellers blir det litt krydder slik som koriander,karri og gurkemeie:)litt frisk rød paprika til 30 kr kiloen ble det også.
Men idag tittet jeg i frysen og der lå det halal kjøtt,bla en stor deilig kylling…jeg bruker jo ikke kjøpe halal men denne så fin ut og jeg spør,smaker det no annerledes?ja sier hun,den er så mye bedre en vanlig kylling,mer smak.
Så jeg tok kyllingen som jeg foresten ikke betalte mer en 60 kr for(den var stor)før jeg dro ut hadde jeg også tatt med en pakke med kebab,også halal,jeg så på etiketten og det sto 80 prosent lammekjøtt og resten krydder og brødsmuler.
Nå er kyllingen kokt,tinte den og skjærte den i mindre biter,surra den i smør i kasserolle og krydra med salt,sitron pepper,chilie pulver,karri og gurkemeie,så helte jeg over en liter vann og satte det til koking til kyllingen var kokt,surra løk og hadde oppi gryta med ca 3 dl fløte,noe som gjorde susen.
Trengte ikke no buljong terning,hadde også oppi paprika og hvitløk og broccoli buketter helt på slutten.
Kokt ris serveres ved siden av.
Dette blir middag til i morgen,idag ble det lammekebab som ble stekt og pakket i pitabrød med salat og gresk dressing,litt sweet chilie saus oppå toppen og woila…kveldsmat til sulten maybee:)
Så jeg anbefaler en tur på thai butikken,det er mye spennende der:)
Ja det rant over idag,det berømmelige begeret,var på sykehuset og fikk blodprøve svarene fra da jeg fikk blodproppen.
Jeg fikk beskjed om at jeg kunne slutte med marevan,og jeg jublet…men så kommer det,det er en prøve da som ikke er bra,den kunne tyde på lupus,ja lupus hva søren er det?
Jeg fikk heldigvis snakket med han litt og han sa det var ikke sikkert,det kunne være en annen revmatisk betennelses tilstand eller kanskje det var tilfeldig.
Jeg skal ta nye blodprøver mandag,derfor er også marevan seponert forde denne prøven kan ikke taes når marevan brukes.
Jeg skal jo ikke ta sorger på forrskudd,men han mente at lupus kunne i alle tillfelle forklare symptomene mine,men det er andre ting også som kan.
Uansett jeg er nervøs,jeg har lest litt om lupus og den kommer i fleres varianter,noen ikke så alvorlig men noen blir hardt angrepet og man kan dø av det…det rakk liksom for meg så brøt sammen og har hatt en kveld med gråting og vært litt deppa.
Men men nå er det gjordt og jeg skal ikke tenke mer vondt i helga håper jeg,skal på sykehuset igjen forde fingrene og beina er hovna opp og stivnet,det kan være en reaksjon etter iv behandlinga så skal iallefall sjekkes.
Det er bare sånn det er så må ta det…væt på en liten bytur også og det blir over 10 stk i bursdagen min den 27,blir kos:)og samtidig er det bysprint og nordtug er i byen,så jeg må bare bli frisk for den lille sorte og korsettet skal på,og han nordtug skal leites opp,og seff,er det noen kjekke skigutter fra andre land der så skal de fotograferes med meg:)
Har jeg hellet med meg så blir det så klart bildebevis her:)
Ja jeg har da endelig bestemt meg,det blir feiring av bursdag,jeg blir jo 40 bare en gang:)
Så vi blir vel 10 stk sikkert,jeg har fått lånt leiligheten til en venn,det er der vi bruker samles denne jengen ofte til koselige middager,sist spiste vi kylling gryte nå sist lørdag.
Jeg har mindre plass så blir bra være der.
Elgen er skutt i frysen til eksen,den skal brukes til elg gryte med sopp og hjemmelaget potetmos,så blir det kake etterpå,det er noen diabetikere der så tar nok ei stor og ei lita hjertekake og lager den lille som krem kake med dia sukker.
Den store skal bli marsipankake,det elsker jeg:)
Så var det forrett da,jeg har tenkt lakse og kamskjell karpaccio,men er litt usikker,mye godt innen skalldyr og fisk,vi har jo tiger reker også,kanskje en blanding?kanskje noen har noen gode tips?noen dressinger og sauser som kan brukes til…ellers må jeg smake meg frem før den 27:)
Ja idag har sola skint…igjen,vi har fått noe i nærheten av vår nu og sneen er nesten borte:)
Idag var det sykehus tur,psyka meg opp til det jeg trudde skulle bli en sånn mirakel effekt,men sånn gikk det ikke…satt der fra tidlig morgen til kl 1300 da hadde legen bestemt seg,det blir i første omgang cosmofer behandling og ikke blod.
Det er egentlig bra for vet at han legen er dyktig,og han mente at cosmofer skulle få opp blodprosenten i løpet av et par dager.
Cosmofer tar tid å sette,6 timer iv behandling men så slipper jeg mer før om 3 mnd og det er perfekt i forrhold til hemofer som jeg må ha 3 ganger uka i 5 uker.
Så i morgen tidlig er det avgårde igjen heldigvis.
Så det andre da,henvisninga til vikersund…er jeg riktig heldig så får jeg han legen der i morra til å ringe vikersund,de kan henvise direkte og da slipper søknaden min om SER først.
Jeg har drømt om vikersund kurbad i evigheter vet nok mange og jeg gir meg ikke,for jeg skal bli i form igjen:)
Sist jeg var på spinning holdt jeg på å svime av,er ikke rart det da når blodprosenten var så lav,men jeg kan iallefall har jeg funnet ut…enda etter lang pause:)
Nå gleder jeg meg til virkninga setter inn også gleder jeg meg til varmere vær og lettere sommerkjoler og date:)
En annen ting,jeg vil bare si jeg er så heldig som har en så god venn som jeg har,om jeg fortjener det vet jeg ikke men håper det,og tror det…men i aller tillfelle det er så godt å ha en nabo som støtter hele tiden,som er der når jeg trenger hjelp,en som ikke dømmer i det hele tatt.
Selv om jeg vet at det kanskje er mer følelser fra den ene siden en den andre så har jeg tenkt lenge,så lenge man er ærlig om hva ting er så er det vel greit så lenge begge gir og tar i passe dose.
Jeg tror iallefall at i dette tillfellet får vi begge det vi trenger,jeg en god venn som hjelper i en periode som har vært tøff,og han får ting han kanskje savner.
Akkurat nu ligger jeg i sofaen og titter ut vinduet og ser øyfjellet rett forran meg,hvite snekledde topper og hadde jeg reist meg hadde jeg sett fjorden som ligger nedfor her,gleder meg til sommern ja:)
Ja har eentlig aldri trudd at det var en ulykkesdag jeg,ble no en fin dag i dag iallefall tross alt.
Jeg våknet med hodepine og gikk opp trappa og kjente det dunket i tinninene,hjertet banka og jeg senget om i sofaen.
Det er blodmangelen som gjør det så derfor tar jeg det veldig med ro til mandag,for da skal jeg på sykehuset på dagavdelingen.
De er noen engler på den avdelinga,de steller så fint med meg og er så kos,jeg har vært der mange ganger å fått jern iv og andre ting iv som jeg trenger,det blir godt å få blod og jern no kjenner jeg.
Men tross alt er det bra,fikk lønn idag og får handlet medisin,og en jeg aldri trudde likte meg har bedt meg ut på date;)herregud det er lenge siden sist jeg ble tatt med ut…kan bli kos det.
Så bare jeg får fylt opp kroppen igjen så danser jeg vel zalsa igjen og kanskje rumba også:)hvem vet…
God helg fredag den trettende,og kos dere:)
OM DU ER GIFT ELLER IKKE, SÅ LES DETTE.
Noen ganger leser man andre menneskers historier eller tekster som er så rørende at de får deg til å gråte. Den følgende teksten gjorde meg dypt rørt. Det er en ektemann som har skrevet dette:
Jeg kom hjem om kvelden, og min kone hadde servert middag, jeg tok henne i hånden og sa: Jeg har noe jeg må fortelle deg. Hun satte seg bare ned og spiste stille. Jeg observerte smerten i øynene hennes.
Plutselig visste jeg ikke hvordan man åpner munnen. Men jeg måtte la henne vite hva jeg tenkte. “Jeg vil ha en skilsmisse”, sa jeg helt rolig. Hun så ikke ut til å bli særlig irritert av mine ord, i stedet spurte hun meg bare stille, “hvorfor??”
Jeg unngikk hennes spørsmål, og dette gjorde henne til slutt sint. Hun kastet bestikket sitt og ropte til meg: “Hvorfor nå? Vi skulle jo alltid være hos hverandre!” Den kvelden snakket vi ikke med hverandre. Hun gråt. Jeg visste at hun ønsket å finne ut hva som hadde skjedd med vårt ekteskap. Men jeg kunne ikke egentlig gi henne et tilfredsstillende svar, hun hadde rett og slett bare mistet mitt hjerte til Jane. Jeg elsket henne rett og slett ikke lenger. Jeg syntes bare synd på henne.
Med en dyp følelse av egen skyld, utarbeidet jeg en skilsmisseavtale som sa at hun kunne beholde huset vårt, bilen og en 30 prosentandel av selskapet mitt. Hun kikket på den, og deretter rev hun den i stykker. Kvinnen som hadde brukt 20 år av sitt liv med meg hadde blitt en fremmed. Jeg syntes synd på henne.
Bortkastet tid, ressurser og energi, men jeg kunne ikke ta tilbake det jeg hadde sagt, for jeg elsket Jane så høyt. Til slutt skrek hun høyt til meg, og egentlig var det dette jeg hadde forventet. For det å se henne gråte var faktisk en slags frigjøring. Ideen om skilsmisse, som hadde besatt meg i flere uker, syntes å være fastere og klarere nå.
Den neste dagen kom jeg hjem veldig sent, og jeg fant henne sittende og skrive ved bordet. Jeg spiste ikke kveldsmat, men gikk rett i dvale og sovnet veldig fort fordi jeg var trøtt etter en begivenhetsrik dag med Jane. Da jeg våknet om natten, satt hun fortsatt der ved bordet. Jeg visste bare at jeg ikke brydde meg, så jeg snudde meg bare og sov videre.
Dagen etter presenterte hun sine skilsmissevilkår: Hun ville ikke ha noe fra meg, men trengte en måneds varsel før skilsmissen ble offentliggjort. Hun ba om at i denne ene måneden skulle vi kjempe sammen for å leve et så normalt liv som mulig. Hennes grunner var enkle: Sønnen vår hadde sine eksamener i en måneds tid fremover, og hun ville ikke at vi skulle forstyrre ham med vårt ødelagte ekteskap.
Dette var i grunnen greit for meg, men hun hadde noe mer på hjertet. Hun spurte meg om jeg husket hvordan jeg hadde båret henne inn i huset på vår bryllupsdag. Hun spurte om at jeg kunne gjøre det samme hver dag i en måned. Det var det eneste hun forlangte. Jeg skulle altså bære henne ut av soverommet vårt, og bort til inngangsdøren hver eneste morgen. Jeg trodde hun var blitt gal. Bare for å gjøre våre siste dager sammen utholdelig, så aksepterte jeg hennes merkelige forespørsel.
Jeg fortalte Jane om min kones betingelser. Hun lo høyt og syntes det var absurd. “Uansett hva slags triks hun bruker, så må hun jo innse denne skilsmissen”, sa hun hånlig.
Min kone og jeg hadde ikke hatt noe kroppskontakt etter at mine intensjoner ble bragt for dagen. Så da jeg bar henne ut på den første dagen, var vi begge litt klønete. Vår sønn klappet bak oss, og utbrøt: “Pappa holder mamma i armene”. Hans ord brakte meg en følelse av smerte. Fra soverommet til stua, så til døren. Jeg gikk over ti meter med henne i armene mine. Hun lukket øynene og sa lavt, “lov å ikke fortell vår sønn om skilsmissen enda”. Jeg nikket, litt opprørt. Jeg satte henne ned utenfor døren. Hun gikk for å vente på bussen til jobb. Jeg kjørte alene til kontoret.
På den andre dagen gikk alt mye lettere. Hun lente seg inntil brystet mitt. Jeg kunne kjenne duften av blusen hennes. Jeg innså nå at jeg ikke hadde sett særlig nøye på denne kvinnen i lang tid. Jeg skjønte at hun ikke var ung lenger. Det var fine rynker i ansiktet hennes, og håret hennes hadde grånet. Vårt ekteskap hadde slitt på henne. Et lite øyeblikk lurte jeg på hva jeg hadde gjort mot henne.
På den fjerde dagen, da jeg løftet henne opp, så fikk jeg en følelse av intimitet. Dette var kvinnen som hadde gitt 20 år av sitt liv for meg. På femte og sjette dag, innså jeg at følelsen av intimitet vokste igjen. Jeg fortalte ikke Jane om dette. Det ble lettere å bære henne ettersom måneden gled forbi. Kanskje denne daglige treningen gjorde meg fysisk sterkere?
Hun skulle velge hva hun skulle ha på seg en morgen. Hun prøvde ganske mange kjoler, men kunne ikke finne en som passet helt. Så sukket hun, “alle mine kjoler har vokst seg større”. Jeg innså plutselig at hun var blitt så tynn, og at det var grunnen til at jeg kunne bære henne mye lettere.
Plutselig slo det meg at hun hadde måttet gjemme så mye smerte, tristhet og bitterhet i sitt hjerte. Ubevisst strakk jeg ut hånden og rørte ved hodet hennes.
Vår sønn kom inn og sa: “Pappa, er det ikke på tide å bære mamma ut??”. For ham var dette plutselig blitt en viktig, trygg del av livet. Min kone gestikulerte til sønnen vår om å komme nærmere, og hun klemte ham tett og lenge, og jeg så en tåre på hennes kinn. Jeg snudde ansiktet vekk fordi jeg var redd jeg skulle ombestemme meg i siste minutt. Jeg holdt henne i armene mine mens vi gikk fra soverommet, gjennom stua og ut i gangen. Armen hennes omkranset halsen min mykt og naturlig. Jeg holdt hennes kropp tett, det var akkurat som på vår bryllupsdag, men hennes lette vekt gjorde meg plutselig trist.
På den siste dagen, da jeg holdt henne i armene mine, så kunne jeg knapt bevege meg et skritt. Vår sønn hadde allerede gått til skolen. Jeg holdt henne fast og sa til henne jeg hadde ikke lagt merke til at vårt liv manglet intimitet, og at jeg var lei meg for at jeg ikke hadde oppdaget dette før. Jeg kjørte deretter til kontoret og hoppet raskt ut av bilen uten å låse døren. Jeg var redd for at en liten forsinkelse ville få meg til å ombestemme meg. Jeg gikk opp trappen, åpnet døren, og sa til Jane: “Beklager, jeg ønsker ikke denne skilsmissen lenger”.
Jane så svært forbauset på meg, og deretter rørte hun ved pannen min. “Har du feber?” sa hun. Jeg flyttet hånden hennes fra hodet mitt. “Beklager, Jane”, sa jeg, “men jeg vil ikke skilles allikevel”.
Mitt ekteskap og livet var blitt kjedelig fordi min kone og jeg ikke verdsatte detaljene i vårt liv, ikke fordi vi ikke elsket hverandre lenger. Nå innså jeg at siden jeg bar henne inn i mitt hjem på vår bryllupsdag, så var det meningen at jeg skulle holde henne fast og være hos henne inntil døden skiller oss.
Jane syntes plutselig å våkne opp. Hun ga meg en kraftig ørefik, og så smalt hun døra igjen. Jeg gikk ned til bilen, og kjørte bort. Jeg dro innom en butikk på veien hjem, og der bestilte jeg en stor blomsterbukett til min kone. Den unge damen bak disken spurte meg hva hun skulle skrive på kortet. Jeg smilte og sa hun skulle skrive følgende: Jeg lover deg at jeg alltid vil bære deg og være hos deg inntil døden skiller oss fra hverandre. Jeg elsker deg.
Den kvelden kom jeg hjem med blomster i hendene og et smil i ansiktet. Jeg gikk opp trappene, for å finne min kone i sengen, – død. Min kone hadde kjempet alene mot kreften i månedsvis, og jeg hadde vært så opptatt med Jane og mine egne behov, at jeg ikke engang hadde lagt merke til at hun var blitt syk. Hun visste at hun ville dø snart, og hun ønsket å spare meg for den negative reaksjonen fra sønnen vår, i tilfelle vi hadde presset gjennom en skilsmisse.
Så i øynene til sønnen vår – vil jeg alltid være en god og kjærlig ektemann…..
Det er de små detaljene i livet er det som virkelig betyr noe i et forhold. Det er ikke det store huset, bilen, eiendeler eller penger i banken. Disse skaper kanskje et miljø som bidrar til lykke, men det kan ikke gi lykke i seg selv.
Så finn tiden til å være din partners venn! Gjør de små tingene i hverdagen for hverandre som bygger intimitet og trygghet. – Da vil sjansene være langt større for et lykkelig ekteskap eller et forhold!
Hvis du deler dette på din status, så kanskje du kan redde et forhold? Det er mange par som ikke skjønner hvor nær de var ved å lykkes da de ga opp. Ikke gi opp for tidlig! Kjemp for hverandre!
Ta også godt vare på andre som står deg nærmest, slik som familie, venner og andre du bryr deg om. Vi vet aldri hvor lenge vi har hverandre.
(ukjent opprinnelse)
Ja påsken har vært tøff,har vært et helvete egentlig,psyken har vært mildt sagt laber og humør og form ræva,legevakt i påska med hovne bein og svimmelhet,har svima av titt og ofte og det kjennes ut som jeg skal dø hver dagng jeg reiser meg.
Idag fikk jeg svaret etter akkutt time hos fastlegen,jernmangel anemi,og siden blodprosenten er bare 8 var det på tide med blodtillførsel og jern intrvanøst,han var usikker på blodtillførsel for han snakket om no antistoffer som jeg ikke skjønte helt,men sykehuset får bestemme.
Var iallefall godt å få vite jeg ikke er gal…for det trudde jeg en stund:)
Livet går videre og alle finner seg kjæreste,og her sitter jeg som et næpskrell…
Steike være altså,noen dager er verre en andre,og denne dagen er en av de,tom en hviss en har funnet seg kjæreste…det må være noe alvorlig galt med meg,hvorfor kan jeg ikke bare ta til takke med det jeg får?det er ikke det at ingen vil ha meg,men jeg vil ikke ha de slik…er det no feil med meg?de blir for “snill”de blir alt for tøffel liksom,kjemien stemmer ikke på det viset.
Jeg kan ha de som venn men det blir aldri rett,for en mann vil aldri kunne bli fornøyd med bare venn om han føler mer en meg.
Hvorfor kan jeg ikke finne en som det sier Klikk med?hvorfor blir jeg ikke forelsket lenger?jeg trenger å hige etter noe,jeg vil føle jeg har så lyst at jeg ikke holder ut,er ikke det der nytter det ikke.
Vanskelig ja,men værre kvinner en meg har funnet seg noen så da må det vel være håp?
Næsj,ikke no påskemann her,men en stakkar kan jo drømme da,så maybee drømmer i vei hun som best hun kan.
Han var så fin,men det aller beste det var at han var hennes,akkurat slik hun ville ha det.
Maybee er en enmanns kvinne,og hun vil ikke ha no annet en en mann som klarer seg med en,maybee vil være den eneste,det er ikke for mye forlange.
Han her var bare helt fantastisk,han hadde mørkt hår som var akkurat passe til at maybee kunne puske litt i nakken på han,han hadde store hender,og alle vet jo hva det betyr:)?
Vel nok om det,han hadde ikke no skjemmes av iallefall han maybee drømte om…men så var det det da,han var bare en drøm.
Sukk og dobbelt sukk tenkte hun mens hun sank sammen i sofaen,det er jammen lenge siden no…ja tenkte hun,det er alt for lenge siden 
Det var påskeaften det i det herrens år 2012,det året da maybee ikke annet kunne gjøre en å drømme…
Sukk…
